tirsdag 1. desember 2009
Trendbrudd
torsdag 22. oktober 2009
I dag var Bjørnar borte, så vi fikk beskjed om å lese s299-301. Dette var et utdrag fra den berømte boken om Don Qulijote og hans absurde oppfatning av virkeligheten som får han til å utføre de merkeligste bedrifter. Dette blir beskuet av hans trofaste væpner Sancho Panza.
Utdraget er fra muligens bokens mest kjente scener, da Don Qulijote prøver å angripe vindmøller i troen om at dette er kjemper. Dette går selvfølgelig galt.
Jeg synes utdraget er morsomt å lese. Det er heller ikke for langt, noe som ikke er en ulempe på morgenen. Utdraget er morsomt fordi Don Qulijote er en underlig karakter med et like underlig bilde på omverdenen. Det som er mest underholdende med utdraget er måten forfatteren har ordlagt seg. Utdraget er skrevet på en seriøs måte, men innholdet ikke er det.
tirsdag 13. oktober 2009
Renessansen
Bildet, som alle ser, er nydelig, men hva kan dette bildet si oss om renessansen som periode i et historisk perspektiv?
La oss først starte med det faktum at i renessansen levde man gjerne ikke lenger enn til fylte 50 år. Gud på den tiden, var et faktum. Det korte livet var en prøvelse før det evige paradis og livet gikk til å forbrede seg til livet etter døden.
Renessasen var en ny tid, preget av nye tenke og opplevelsesmåtet. Den største forskjellen derimot, lå nok i menneskets plassering. Tidligere, i middelalderen, så man på Gud som sentrum for alt. I renessansen fikk ting og hendelser den verdien som mennesket gav dem. Mennesket beveget seg i sentrum. Renessansen (fransk for gjenfødelse) var en gjenfødelse av antikke verdier, men også en gjenfødelse i synet på mennesket. Enkeltmennesket ble på ny viktig.
Hvis man ofrer et blikk på Michelangelos verk (bildet ovenfor) ser man det rennessansen og kunsten i renessansen baserte seg på. Mennesket var ikke Guds undersått, men "in touch" med Gud. I tillegg er bildet klart med realistiske detaljer og man ser menneskets muskler og sener. På den tiden fikk man mer innsikt i menneskets anotomi og dette syntes i kunsten. Kunsten fikk gjerne tvetydige uttrykk.
En detalj som mange tar for gitt, er at kunsten blir signert, først i renessansen begynte kunstnerne å signere verkene sine. Dette er blant annet grunnen til at man kjenner renessansekunstnere som Michelangelo og Da Vinci. I middelalderen så man gjerne på kunstneren som en håndverker, nå ble kunstneren mer sentral og ble sett på som en som skaper og et geni.
tirsdag 8. september 2009
"Prinsessa av Burundi"
Vi høyrde ei lydbok ved nanm "Prinsessa av Burundi". Dette var ei historie om ei feit dame som fikk ein tynn beundrar. Ho ville ikkje innsjå at nokon virkeleg kunne elske ei så stygg, så den tynne beundraren begynnte å ete seg opp. Det heile ender med at dei blei samman når ho innsjår ein ting eller to om spisinga hennar.
Min eiga reaksjon på lydboka er at det er ein håplaus romantisk komedie. Eg synast ikkje den var så innmarig morosam.
onsdag 19. august 2009
Norskrelatert innlegg:)
Denne sitaten er fra språkrådet:
"Det er et demokratisk krav at tekster fra staten skal være så klare som mulig. Hvis vi som arbeider i staten, glemmer det, skaper vi unødig avstand mellom folk flest og det offentlige. Det er også rimelig å kreve at statsansatte mestrer rettskrivningen i de to målformene.
Språktjenesten for statsorganer, som er en del av Språkrådet, arbeider blant annet for at tekster fra staten skal bli klarere og mer leservennlige. Vi hjelper også statsorganene med å heve språkkompetansen i både bokmål og nynorsk. Alle som arbeider med språkbruk i staten, kan be språktjenesten om råd og hjelp."
Relevant i forhold til nynorsk-debatten.
Kommunister?
Språkbeskyttere?